Storm warning...

...som får meg til å blokkere brukere på twitter, men det eksisterer en garantert måte til å få deg blokkert av meg.

Vil du at jeg skal bli helt demotivert til å kommunisere med meg, trenger du de følgende:

1.) Et helt ukjent musikkprosjekt, stappet med så mange stereotyper og klisjéer at det gjør det kjedelig. Hvis du ikke kan komme med noe mer... hva med å investere litt i å bli til en flinkere musikker og i å samle inspirasjoner?

2.) Etterpå, det er bare å se på min profil, å bestemme - ganske automatisk - at siden jeg gir et "dark/metall/subkult" inntrykk, er jeg GARANTERT potensiell publikum til din geniale, unike, kreative musikk.
Ja, jeg forstår at jeg skulle føle meg respektert fordi du vil gjerne se meg skrike og headbange på din konsert, men du må prestere litt mer for å gjøre meg imponert. Kanskje du vil ha gitarleksjoner med meg?

3.) Følg meg (skjønt at min konto er beskyttet) uten å skrive et eneste ord.

4.) Tigg! "Værsåsnill, værsåsnill støtt meg - og mitt geniale, unike, kreative prosjekt - med penger!"

Jeg synes egentlig synd på slike "artister".
Nei, beklager, jeg er helt uinteressert i den 666-ende satanisk tr00 kvlt d14b0l15k svartmetall formasjon. Ja, jeg pleide å høre på mange slike - men det ble kjedelig. Det har mistet sin sensasjonsverdi for mange, mange år siden. Jeg ikke engang finner det latterlig nå.

Tenk, jeg kunne starte et slik prosjekt om jeg så ville. Men jeg bruker ikke musikken til å skaffe meg billig narsissistisk brennstoff. Jeg bruker det til å bli et bedre menneske, til å utvide mine grenser - kreativitet, tankeverden, åpenhet, gehør, teknikk, harmonier.

Det kan hende at jeg er litt altfor følsom, men å bli sett som en musikalsk analfabet - som du kan gjøre fascinert med din klisjémusikk - liker jeg svært dårlig.
Vil du fascinere meg, vær Chris Impellitteri eller Michael Angelo Batio. (Men gitarister av dette nivået pleier ikke få seg publikum på denne patetiske, elendige måten.)

Jeg elsker å kommunisere med musikalske mennesker. Jeg elsker å dele kunnskaper og å lære fra andre som er mer erfarne enn meg.
Men jeg er ikke noe dum metallgroupie som skriker for "underground metal" og går på konserter.

Er det altfor sammensatt for deg å oppfatte, her har du den TL;DR versjonen av de samme tankene:

Vil du bare ha en fanbase til ditt amatørprosjekt, vær så snill og gi fæn.
Takk for forståelsen.

Til tross for den søte, søte nostalgien, ble jeg ikke så fascinert som jeg skulle bli. Jeg opplever det som meget beklagelig, ærlig talt.

Finnes det noen (innen metallsubkulturen, mener jeg) som ikke opplevde denne fasen?
Gothic metal med overdramatisert tragisk lyrikkverden og en attraktiv sangerinne (obligatorisk iført en vakker, lang fløyelkjole). Jeg synes det er/var mange av oss som likte denne sentimentale verdenen. Slike formasjoner var meget populære for en viss tid siden, og nostalgien etter éns egen naivitet og romantiske fantasier er hjertevarmerende.

Men nå... jeg vet ikke. Seriøst ikke.
Kanskje jeg har allerede hørt altfor mange lignende musikkprosjekter, kanskje ser jeg på det som pleide å virke utrolig romantisk og interessant som en samling av altfor velkjente klisjéer; kanskje det har veldig mye å gjøre med at jeg har begynt å lære meg musikk... Vet ikke. Men Veil Of Secrets klarte ikke fascinere meg, samme hvordan gjerne jeg ville bli fascinert. Ikke dårlig, absolutt ikke, jeg vil ikke flykte fra rommet dersom noen insisterer på å legge det til spillelisten... bare at musikken føles litt todimensjonell. Beklager at det er det som jeg må si.

For denne typen nostalgi, The Dark Element fremdeles ser... okay, høres ut til å være det beste valg. Jani Liimatainen er en fantastisk gitarist. Og jeg elsker Anette Olzons stemme og personlighet. (Vet at det er en ganske upopulær mening: min favoritt Nightwish-utgave var den med Anette. Synd at de gav henne sparken.)

Nei, dere er ikke nødt til å advare meg om at det er litt kjedelig - kan nesten ikke skrive om annet enn ryddeprosjektet. Ja, jeg skjønner at det finnes mer spennende ting i livet enn det, ja. Men... gradvis blir dette bostedet ikke bare tåleligere enn før, men det har faktisk begynt å føles koselig å eksistere her.

Puff! :} Det er lyden disse puffene gav fra seg når jeg plasserte dem dit.




Den lille kommoden kom - naturligvis - fra bruktbutikken. Jeg bare visste at jeg måtte spare knappene (som ble erstattet med kule krystallknapper) fra mitt bord! En uke senere fant jeg denne blå kommoden som ikke hadde knapper.
Å montere hyllene var svært morsomt, jeg liker å jobbe med slike ting.

La meg presentere vårt nye familiemedlem, det beste hjørneskap man kan forestille seg.



Dette er et kulturskap! I det øyeblikk det ankom og jeg begynte å tørke støv fra det, sa skapet "Hei, jeg heter Thorleif." Har dere sett et skap som var høflig nok til å presentere seg? (I virkeligheten er Thorleif ikke helt grå, han er heller tyrkisblå, det er bare min eldgamle såpeholder som tar bilder med rare farger. Lyspæren som stirrer fra toppen er egentlig intenst blå.) Inntrykket er at han hadde et svært vanskelig liv før han havnet i bruktbutikken; hans forrige eier behandlet ham ganske dårlig. Så er han takknemlig for oppmerksomheten.

Bare et bilde til, for å skryte med vise hvordan denne kombinasjonen av hvitt og rødt ser ut. (Noen få grå gjenstander - den ene sengeteppen her, og puffen på forrige bilde - vil ikke bryte harmonien. De er nære slektninger, på en viss og veldig spesiell måte.)





Ja, den veggen til høyre er svært tom. Jeg har planer om å montere noen hyller dit - kjæresten min er allerede blitt lei av å kjøpe og å montere hyller, selv om det er alltid jeg som monterer dem.

Det var ille nok, det som skjedde to år siden.

Hvorfor må de begynne det på nytt?

Jeg har mine røtter i Hayastan.

Mitt - uakseptable, utenlandske - navn og spesielt det ekle, usiviliserte trynet mitt røper det.

Det gjør meg stolt.

Selv om snille, tolerante folk som er uenige med diskriminering synes at jeg burde gi opp mitt navn ved å gifte meg og å bruke navnet av ektefellen min, for å få noen sjanser i det eksemplariske, inkluderende norske arbeidslivet - jeg er stolt over mitt "så typisk diaspora" navn.

Med et navn som er nesten det samme som mitt, luksusmoteprodukter kan selges.
Ja, til og med i Norge. Hvorfor ikke omdøpte de det til Emporio Sivertsen, for eksempel?

(Burde jeg vurdere plastisk kirurgi i tillegg, for å få edle, nordiske ansiktsantrekk istedet for dette uakseptable trynet?! >:{{{{{{{{{{{)


Jeg er ikke bare vanlig utenlandsk.
Jeg er utenlandsk utenlandsk.

Jeg vokste opp i Østeuropa, men følte meg svært utenlandsk, der óg.

Navnet mitt var det første som jeg ble mobbet for. Fordi det var utenlandsk.

Mitt utseende var litt misforståelig, folk ofte trodde at jeg var israelitt eller sigøyner (yndlingshatobjekter av folk som ikke er så eksemplarisk tolerante). Jeg fikk ekle kommentarer fra fremmede.

Men jeg er stolt over å være den som jeg er.
En armensk diasporabastard.

Nei, det er ikke uten grunn at jeg har ingen morsmåldominanse.
Jeg ofte skifter språk i midten av en setning IRL, uten å legge merke til det.

Jeg har bare begynt å lære meg det språket som er egentlig mitt virkelige morsmål - arevelahayeren som de bruker i Hayastan.


Så... min bakgrunn betyr veldig mye for meg.
Det definerer en viktig del av hvem og hva jeg er.

Uansett hvordan utenlandsk dette er vurdert - ikke bare i den "siviliserte" og "tolerante" Nordeuropa -, det gjør meg stolt og jeg gleder meg over at jeg er nettopp... en slik utlending, og ikke en annen slags utlending.

Så, denne situasjonen gjør meg ekstremt trist og bekymret.

Jeg vet hvordan det føles å være hatet og foraktet for den som man er. (Å nei, det er ikke hat, de er uenige med det, det er ingenting personlig i det... Tenk, hvordan føles det om de mener det? {Ja, dette var ironisk sagt.})

Karabakh nå igjen. Konflikter ved grensen mellom Hayastan og Azerbaijan. Og politikere som gjør det bare enda verre. Hva er meningen med å hate hverandre? Hva er meningen med å angripe - og å si "det var DERE som angrep oss"?!?!

Nå er det hele bordet blitt snøhvitt - for å være i harmoni med min lengsel etter snøfall og vinter, samt faktumet at jeg har alltid ønsket å bli til en snøhvit røyskatt - som er egenrådig nok til å ha på seg vinterdrakt gjennom hele året :}




Det røde forhenget - og de andre røde gjenstandene - gir en livlig, aktiv - men ikke irriterende - kontrast med hvitheten (i tillegg til å harmonisere med denne blogglayouten og den nye layouten av min website som er offline ved øyeblikket).
Det er vanskelig å forklare hvordan, men denne kombinasjonen gir et "yngre" inntrykk. Absolutt ikke den kjedelige "godt voksen" eller "moden" type atmosfære. Ja, og jeg har byttet ut de opprinnelige knappene med disse rene krystallene som gir fra seg små spor av regnbuelys når de er utsatt for direkte sollys.

(Ja, det er en utkalkulert strategi her som ser ut til å motsi de velkjente feng shui overtroene, men sannheten er at det er nettopp de "upassende" elementene som balanserer hverandre her.)





Lampen, yeah. Kostet 50 (!) spenn - virkende lyspære inkludert i prisen! Skal vi ikke stifte bruktbutikkfanklubben?
Den er ikke så gul IRL, det er bare den eldgamle såpeholderen min som har denne vanen, å lage gule bilder innendørs. Og jeg er litt altfor lat til å korrigere fargene i GIMP! Eller, kanskje jeg har arbeidet nettopp nok for idag og har mistet interessen i slike detaljer?

Så mange ting som må gjøres. Jeg føler at det skal alltid dukke opp noe som jeg kan rett og slett ikke bare la stå.

Neste oppgave er å male det svarte bordet til den offisielle "Pure White" nyansen.

Det har en historie bak seg: siden både min kjæreste og jeg kan beskrives som "darkly inclined", folk pleier å tro at vi foretrekker å ha svarte - eller, ihvertfall, mørke - møbler i vår leilighet. Det er ikke nødvendigvis - og ikke alltid - sant; jeg har forstått at altfor mye av det mørke kan gjøre deg passiv og defokusert. (Akkurat slik som altfor mye hvit kan gjøre deg engstelig og redselsfull; altfor mye rød og andre glødende nyanser kan gjøre deg irritabel og grådig.)

Ihvertfall, vi fikk mørke møbler gjennom en ganske lang tidsperiode. Et svart skap som overraskelse; spisebordet ble malt svart - som overraskelse - mens vi var på ferie; vi fikk en sett av mørkeblå stoler... og ja, et svart bord som julegave. Dere kan gjerne kalle meg for en poseur, men så mye svart fikk meg deprimert. Uansett hvordan jeg liker å ha farget svart hår, svart neglelakk og svarte klær, skjønner jeg at overdreven dominanse av mørke farger i vårt nærmeste miljø er ikke nødvendigvis sunt.

En god venn av meg formulerte problemet på den følgende måten: "Okay, så om min favorittgenser er blå, får jeg ikke lov til å spise noe annet enn blåbær, blå svisker og blå eggplanter?"

Så jeg begynte med å male det svarte bordet idag. Malingsfjerneren nektet å virke, så hadde jeg ikke noe annet valg enn å påføre den hvite fargen direkte. Ved øyeblikket er det litt ujevnt; jeg visste at jeg måtte regne med flere lag, men nå er det bare å vente 20 timer før jeg kan fortsette med neste lag.

Men det ble kjedelig med altfor mye... ikke bare av mørke farger, men også altfor mye arbeid mot mørke farger. Så, det var absolutt nødvendig med en liten tur. Ingenting ekstra, bare favorittstedet vårt i nærheten.

...misliker man de tidsperiodene når det er ingenting interessant som skjer, ingenting som er verdt å skrive om. Naturligvis, jeg kunne illustrere hvordan det går med ryddeprosjektet, men jeg tror de fleste ville finne det svært uinteressant.

Naturligvis, en virkelig kreativ blogger klarer å skrive spennende innlegg om hva som helst, til og med om kjedelige hendelser. Jeg er usikker på om jeg er kreativ nok.

Noen ganger, jeg er mer avhengig av andre ting enn å skrive blogg. Kanskje jeg er ikke den samme bloggaddikten som jeg pleide å være noen år siden? Det finnes andre tidsfordriv som fascinerer meg. Hovedsakelig å lære å spille gitar, å øve tonearter, triadharmonier og den CAGED tingen sammen med andre... og, jeg må innrømme, etter den velkjente lille skjønnheten i D-dur (D som Delores), det er en rekke andre ting som ikke ser så utfordrende ut. Into Infinite Obscurity faktisk fikk meg til å smile.

I tillegg til det... jeg prøver mitt beste for å ikke bli helt oppslukket av fortvilelse, men situasjonen i Ukraina gjør meg meget, meget trist og sint. Hjelpeløshet er det aller verste i den hele saken; hva annet kan man gjøre enn å vise solidaritet? Jeg har fått noen kreative idéer om t-skjorter - skjønt det er mange kreative folk som er flinkere til det enn meg.

Tid hadde jeg, ihvertfall. Det var mangel på energi og interessante opplevelser som forhindret meg i å skrive.

Jeg rydder og bruker min såkalte kreativitet - la oss anta at jeg har noe som kan kalles kreativitet, i det hele tatt - til innredning. Ble til en fast kunde hos Clas Ohlson og bruktbutikken ROTFL.

De aller beste møblene koster ikke mange penger - selv om man har råd til nye møbler fra en trendy enteriørbutikk, er det ikke nødvendigvis verdt å kjøpe dem, siden snobberi ikke nødvendigvis får én til å føle bedre. (Jeg burde ikke nødvendigvis bruke det samme uttrykket om og om igjen, sånn er det.)


Er du villig til å investere litt tid og energi, får du helt unike og passende ting som forbedrer stemningen. Dette vakre gamle kunstverket fant jeg i bruktbutikken, og det insisterte på å bli med oss :}


Det samme gjelder denne - like vakre og gamle - vegglampen. Jeg bare så på den og visste at den skulle passe helt ideellt her! Gleder meg over at den virker, jeg var ikke nødt til å bytte ut ledningen og/eller kontakten. Den skinner like bak meg mens jeg skriver dette innlegg og det føles fantastisk.
Gamle gjenstander som har hver sin historie gir en spesiell følelse av trygghet, stabilitet og å ha en "familie".
Jeg vet at det høres litt dumt - kanskje til og med patetisk ut, men gamle - og gammeldagse - ting ser ut til å gjøre opp til den vonde følelsen av rotløshet.


Ja, ved innredningsprosjekter er det en fordel om du er ikke altfor bortskjemt til å arbeide litt med verktøy som gummihammer, skrutrekker og tang.


Det nesten ferdige produktet - og en velfortjent øl, naturligvis.



Gratis reklame til Clas Ohlson. Nesten alt - hylla, de indre lagringsenhetene, fløyeleskene, lampen og lampeskjermen - kom fra Clas Ohlson. Jeg ville ha en grønn lampeskjerm hit - altfor mye blå ville være litt altfor kaldt og ensformig, mens lilla er upassende... -, og det var bare en eneste i butikken igjen! Jeg går ut fra at den ventet på meg. Liker slike interessante tilfeldigheter.

Jeg har egentlig aldri hatt en særlig stor interesse i interiør og innredning, men jeg måtte innse i det siste at éns miljø både påvirker og uttrykker hvordan man har det. Er ditt hjem rotet og deprimerende, er ditt sinn - i alt sannsynlighet - like rotet og du blir deprimert om du bor i en lagringsplass til virvarr. Å rydde og å bytte ut møbler er alltid praktisk, terapeutisk og fremprovoserer kreativitet du kanskje ikke visste at du hadde.


Å ha din egen boremaskin skal garantert føre til en bedre selvtillit! :ĐĐĐĐĐ Nei, jeg ikke tenkte å prøve den ut nå som jeg skriver det, men det føles kjempebra å ha en slik tingest. Ekstra positivt at dens fargekombinasjon passer til min favorittfyllepenn sin  :ĐĐĐĐĐĐĐĐ (ja, det er det som de voksne kaller luksusproblemer).

Jeg har flere planer om å forbedre dette stedet her, men stemningen er allerede blitt tydeligvis bedre enn før. Det er absolutt verdt å investere litt tid og energi i det! Prisen man får er et bosted hvor det er mulig å arbeide, å studere og å slappe av.

Har begynt å venne meg til å spille direkte fra noter, så valgte jeg å ikke skrive tab. (Mer akkurat sagt: for å bli enda mer vant til å spille fra noter, vil jeg heller ikke bruke tab.) Jeg bare elsker friheten som kommer med gitarens magi: den samme noten finnes på flere steder på gripebrettet, slik at den samme tingen kan utarbeides på flere forskjellige måter.

Denne tingen gir utrolig mye mulighet til å lære! Det får din teknikk til å videreutvikle seg - uansett om du vil det eller ikke :} Du må voksne opp til oppgaven, og det er det som du skal gjøre. Det er garantert. Uten å legge merke til det, begynner du å finne de rette notene på gripebrettet - i tillegg til å respektere Johann Sebastian sin genialitet enda mer enn før.
Han gradvis utvider og beriker det samme grunntemaet - det som den hele Passacaglia starter med. Mønsteret gjør noe med hjernen din, og du skal lære det fortere enn du ville våge å tro det.

Jeg fremdeles mener at jeg har ingenting å skryte med. Etter å høre hva jeg gjør er det mer enn sannsynlig at jeg transponerte det riktigt, og det kan utsies at jeg spiller det gjenkjennelig, men... det er fremdeles bare begynnelsens begynnelse.
Samme hva, selv et så patetisk lite forsøk på Passacaglia gjør noe med éns hjerne. Det får deg til å havne i en ubeskrivelig mental tilstand. Hjerne. Hjerne. En så enorm, stor hjerne.

The Institute.

(Synd at jeg ikke fant den på norsk. Er boken blitt oversatt til norsk, egentlig?)

Et mesterverk.

Jeg har alltid sett på King som en pro i skrekk - også, han forstår ungene og tenåringene så utrolig godt. Det er veldig få voksne som klarer det. Det er grunnen til at Ondskapens hotell, Carrie og Christine ble til mine evige favoritter.

Men "The Institute" viser at King er ikke bare en bra thrillerforfatter. Ikke bare en person som skjønner ungenes språk så kjempegodt.
Nå er han blitt til en moden forfatter og så er denne boken enda bedre enn de forrige. Grov - hva annet kunne den være? - men fantastisk spennende og logisk.

Jeg elsker hvordan King fikk inspirasjon til å skrive denne historien.
Tusenvis av barn er meldt savnet hvert år, og noen av dem blir aldri sett igjen. Triste saker.
Ved å kombinere dem med visse velkjente konspirasjonsteorier (for å være ærlig, konteo er ikke en av mine største interesser: siden det finnes bevis hverken pro eller kontra, folk kan brygge de mest fargerike og mest usannsynlige teorier som kanskje har noe med virkeligheten å gjøre, kanskje ikke. Kanskje det finnes en rekke fakta som vi aldri får vite om), skrev King - nå igjen - en brutalt spennende historie.

Og, som vanligvis, det er alltid tilknyttet en helt hverdagslig - noen ganger direkte kjedelig - verden; men en slik forfatter som King har evnen til å skrive om denne kjedelige verdenen på en spennende måte, slik at du ikke mister interessen.
Du føler den hele historien realistisk; selv om du vet at disse er bare fantastiske thriller-elementer, du kan godt forestille deg at noe slikt kan hende. Kanskje det skal skje med deg neste gang.

Det antakeligvis sier litt at jeg klarte ikke legge meg siste kveld - mer akkurat sagt: om morgenen idag - før jeg leste historien ferdig. Jeg ble så spent og nysgjerrig at jeg bare måtte vite hva som skjedde ved enden!

Vil ikke anbefale boken til uskyldige småbarn og følsomme silkekatter, men den gav den velkjente Stephen King-opplevelsen - i ekstra høy kvalitet.

Ihvertfall, tilbrakte jeg hele idag i en så tydelig zombietilstand at jeg kunne trolig gi inspirasjon til King sin neste skrekkroman. Jeg ble skremt av mitt eget speilbilde, faktisk. Men det var absolutt verdt det.
Jeg tror at det er typisk og vanlig hos King-lesere.