![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Beklager. Ble ikke en Veil Of Secrets-fan.
Oct. 7th, 2022 05:27 pmTil tross for den søte, søte nostalgien, ble jeg ikke så fascinert som jeg skulle bli. Jeg opplever det som meget beklagelig, ærlig talt.
Finnes det noen (innen metallsubkulturen, mener jeg) som ikke opplevde denne fasen?
Gothic metal med overdramatisert tragisk lyrikkverden og en attraktiv sangerinne (obligatorisk iført en vakker, lang fløyelkjole). Jeg synes det er/var mange av oss som likte denne sentimentale verdenen. Slike formasjoner var meget populære for en viss tid siden, og nostalgien etter éns egen naivitet og romantiske fantasier er hjertevarmerende.
Men nå... jeg vet ikke. Seriøst ikke.
Kanskje jeg har allerede hørt altfor mange lignende musikkprosjekter, kanskje ser jeg på det som pleide å virke utrolig romantisk og interessant som en samling av altfor velkjente klisjéer; kanskje det har veldig mye å gjøre med at jeg har begynt å lære meg musikk... Vet ikke. Men Veil Of Secrets klarte ikke fascinere meg, samme hvordan gjerne jeg ville bli fascinert. Ikke dårlig, absolutt ikke, jeg vil ikke flykte fra rommet dersom noen insisterer på å legge det til spillelisten... bare at musikken føles litt todimensjonell. Beklager at det er det som jeg må si.
For denne typen nostalgi, The Dark Element fremdeles ser... okay, høres ut til å være det beste valg. Jani Liimatainen er en fantastisk gitarist. Og jeg elsker Anette Olzons stemme og personlighet. (Vet at det er en ganske upopulær mening: min favoritt Nightwish-utgave var den med Anette. Synd at de gav henne sparken.)
Finnes det noen (innen metallsubkulturen, mener jeg) som ikke opplevde denne fasen?
Gothic metal med overdramatisert tragisk lyrikkverden og en attraktiv sangerinne (obligatorisk iført en vakker, lang fløyelkjole). Jeg synes det er/var mange av oss som likte denne sentimentale verdenen. Slike formasjoner var meget populære for en viss tid siden, og nostalgien etter éns egen naivitet og romantiske fantasier er hjertevarmerende.
Men nå... jeg vet ikke. Seriøst ikke.
Kanskje jeg har allerede hørt altfor mange lignende musikkprosjekter, kanskje ser jeg på det som pleide å virke utrolig romantisk og interessant som en samling av altfor velkjente klisjéer; kanskje det har veldig mye å gjøre med at jeg har begynt å lære meg musikk... Vet ikke. Men Veil Of Secrets klarte ikke fascinere meg, samme hvordan gjerne jeg ville bli fascinert. Ikke dårlig, absolutt ikke, jeg vil ikke flykte fra rommet dersom noen insisterer på å legge det til spillelisten... bare at musikken føles litt todimensjonell. Beklager at det er det som jeg må si.
For denne typen nostalgi, The Dark Element fremdeles ser... okay, høres ut til å være det beste valg. Jani Liimatainen er en fantastisk gitarist. Og jeg elsker Anette Olzons stemme og personlighet. (Vet at det er en ganske upopulær mening: min favoritt Nightwish-utgave var den med Anette. Synd at de gav henne sparken.)
