![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Jeg har så mye til å si. Så lite inspirasjon til å skrive.
Jeg vet ikke hva jeg skulle føle når min sadistiske mor, en raffinert barnemishandler med Münchhausen syndrom by proxy - er død?
Siden jeg er ikke ondskapsfull, kan jeg ikke glede meg.Heller ikke opplever jeg den lettelsen som man - ved å tenke litt rasjonelt - skulle tro at jeg - som overlevde alvorlig mishandling som ingen visste om - ville føle.
Men jeg er ikke trist heller, og det gjør meg litt skyldbevisst.
Ærlig talt: når jeg fikk vite at Jeff Beck døde, ble jeg veldig trist. Heldigvis kan jeg skrive med touchmetoden, er ikke nødt til å se på tastaturet, ellers ville jeg opplevd vanskeligheter ved å skrive et kort innlegg.
Når jeg hørte at Riki Church - tidligere bassist av Junkies, en kjempesøt og kjempeartig østeuropeisk punk/glam formasjon - døde etter en kort sykdom, ble jeg trist, til tross for at jeg har aldri vært noe stor Junkies-fan. Jeg bare synes at de er morsomme og musikken er absolutt ikke dårlig.
Men når jeg fikk vite at den personen som hadde mishandlet meg på en så ubeskrivelig raffinert måte; den personen som så på mine lidelser så kaldt og likegyldig, døde... jeg prøver å være sivilisert og oppdage litt sorg innerst inne i meg. Jeg føler ingenting, egentlig.
Jeg vet ikke hva jeg skulle føle når min sadistiske mor, en raffinert barnemishandler med Münchhausen syndrom by proxy - er død?
Siden jeg er ikke ondskapsfull, kan jeg ikke glede meg.Heller ikke opplever jeg den lettelsen som man - ved å tenke litt rasjonelt - skulle tro at jeg - som overlevde alvorlig mishandling som ingen visste om - ville føle.
Men jeg er ikke trist heller, og det gjør meg litt skyldbevisst.
Ærlig talt: når jeg fikk vite at Jeff Beck døde, ble jeg veldig trist. Heldigvis kan jeg skrive med touchmetoden, er ikke nødt til å se på tastaturet, ellers ville jeg opplevd vanskeligheter ved å skrive et kort innlegg.
Når jeg hørte at Riki Church - tidligere bassist av Junkies, en kjempesøt og kjempeartig østeuropeisk punk/glam formasjon - døde etter en kort sykdom, ble jeg trist, til tross for at jeg har aldri vært noe stor Junkies-fan. Jeg bare synes at de er morsomme og musikken er absolutt ikke dårlig.
Men når jeg fikk vite at den personen som hadde mishandlet meg på en så ubeskrivelig raffinert måte; den personen som så på mine lidelser så kaldt og likegyldig, døde... jeg prøver å være sivilisert og oppdage litt sorg innerst inne i meg. Jeg føler ingenting, egentlig.
