![[personal profile]](https://www.dreamwidth.org/img/silk/identity/user.png){kind=small}
Det var ille nok, det som skjedde to år siden.
Hvorfor må de begynne det på nytt?
Jeg har mine røtter i Hayastan.
Mitt - uakseptable, utenlandske - navn og spesielt det ekle, usiviliserte trynet mitt røper det.
Det gjør meg stolt.
Selv om snille, tolerante folk som er uenige med diskriminering synes at jeg burde gi opp mitt navn ved å gifte meg og å bruke navnet av ektefellen min, for å få noen sjanser i det eksemplariske, inkluderende norske arbeidslivet - jeg er stolt over mitt "så typisk diaspora" navn.
Med et navn som er nesten det samme som mitt, luksusmoteprodukter kan selges.
Ja, til og med i Norge. Hvorfor ikke omdøpte de det til Emporio Sivertsen, for eksempel?
(Burde jeg vurdere plastisk kirurgi i tillegg, for å få edle, nordiske ansiktsantrekk istedet for dette uakseptable trynet?! >:{{{{{{{{{{{)
Jeg er ikke bare vanlig utenlandsk.
Jeg er utenlandsk utenlandsk.
Jeg vokste opp i Østeuropa, men følte meg svært utenlandsk, der óg.
Navnet mitt var det første som jeg ble mobbet for. Fordi det var utenlandsk.
Mitt utseende var litt misforståelig, folk ofte trodde at jeg var israelitt eller sigøyner (yndlingshatobjekter av folk som ikke er så eksemplarisk tolerante). Jeg fikk ekle kommentarer fra fremmede.
Men jeg er stolt over å være den som jeg er.
En armensk diasporabastard.
Nei, det er ikke uten grunn at jeg har ingen morsmåldominanse.
Jeg ofte skifter språk i midten av en setning IRL, uten å legge merke til det.
Jeg har bare begynt å lære meg det språket som er egentlig mitt virkelige morsmål - arevelahayeren som de bruker i Hayastan.
Så... min bakgrunn betyr veldig mye for meg.
Det definerer en viktig del av hvem og hva jeg er.
Uansett hvordan utenlandsk dette er vurdert - ikke bare i den "siviliserte" og "tolerante" Nordeuropa -, det gjør meg stolt og jeg gleder meg over at jeg er nettopp... en slik utlending, og ikke en annen slags utlending.
Så, denne situasjonen gjør meg ekstremt trist og bekymret.
Jeg vet hvordan det føles å være hatet og foraktet for den som man er. (Å nei, det er ikke hat, de er uenige med det, det er ingenting personlig i det... Tenk, hvordan føles det om de mener det? {Ja, dette var ironisk sagt.})
Karabakh nå igjen. Konflikter ved grensen mellom Hayastan og Azerbaijan. Og politikere som gjør det bare enda verre. Hva er meningen med å hate hverandre? Hva er meningen med å angripe - og å si "det var DERE som angrep oss"?!?!
Hvorfor må de begynne det på nytt?
Jeg har mine røtter i Hayastan.
Mitt - uakseptable, utenlandske - navn og spesielt det ekle, usiviliserte trynet mitt røper det.
Det gjør meg stolt.
Selv om snille, tolerante folk som er uenige med diskriminering synes at jeg burde gi opp mitt navn ved å gifte meg og å bruke navnet av ektefellen min, for å få noen sjanser i det eksemplariske, inkluderende norske arbeidslivet - jeg er stolt over mitt "så typisk diaspora" navn.
Med et navn som er nesten det samme som mitt, luksusmoteprodukter kan selges.
Ja, til og med i Norge. Hvorfor ikke omdøpte de det til Emporio Sivertsen, for eksempel?
(Burde jeg vurdere plastisk kirurgi i tillegg, for å få edle, nordiske ansiktsantrekk istedet for dette uakseptable trynet?! >:{{{{{{{{{{{)
Jeg er ikke bare vanlig utenlandsk.
Jeg er utenlandsk utenlandsk.
Jeg vokste opp i Østeuropa, men følte meg svært utenlandsk, der óg.
Navnet mitt var det første som jeg ble mobbet for. Fordi det var utenlandsk.
Mitt utseende var litt misforståelig, folk ofte trodde at jeg var israelitt eller sigøyner (yndlingshatobjekter av folk som ikke er så eksemplarisk tolerante). Jeg fikk ekle kommentarer fra fremmede.
Men jeg er stolt over å være den som jeg er.
En armensk diasporabastard.
Nei, det er ikke uten grunn at jeg har ingen morsmåldominanse.
Jeg ofte skifter språk i midten av en setning IRL, uten å legge merke til det.
Jeg har bare begynt å lære meg det språket som er egentlig mitt virkelige morsmål - arevelahayeren som de bruker i Hayastan.
Så... min bakgrunn betyr veldig mye for meg.
Det definerer en viktig del av hvem og hva jeg er.
Uansett hvordan utenlandsk dette er vurdert - ikke bare i den "siviliserte" og "tolerante" Nordeuropa -, det gjør meg stolt og jeg gleder meg over at jeg er nettopp... en slik utlending, og ikke en annen slags utlending.
Så, denne situasjonen gjør meg ekstremt trist og bekymret.
Jeg vet hvordan det føles å være hatet og foraktet for den som man er. (Å nei, det er ikke hat, de er uenige med det, det er ingenting personlig i det... Tenk, hvordan føles det om de mener det? {Ja, dette var ironisk sagt.})
Karabakh nå igjen. Konflikter ved grensen mellom Hayastan og Azerbaijan. Og politikere som gjør det bare enda verre. Hva er meningen med å hate hverandre? Hva er meningen med å angripe - og å si "det var DERE som angrep oss"?!?!
